En feil

Jeg vet at det ikke er lurt å grave seg selv ned i sine egne feil, men det kan være lurt å drøse litt med dem. Her er dagens feil:
Jesus vil at jeg skal elske min neste som meg selv. Det er liksom noe av det absolutt viktigste når det gjelder å vokse som kristen og leve med Gud. Jeg tror kanskje at fokuset mitt er feil. Og det kan muligens hindre meg i å oppleve mer.
Mitt ønske er å "spre ilden". Være smittende på skolen, vekkelske å sånn. Å vitne blir det som er viktigst. I farten glemmer jeg relasjonene. Det hjelper lite at folk vet at jeg er kristen om de ikke kjenner meg og vet hvordan Jesus kan virke i et menneskes liv. Først må jeg vise dem at jeg bryr meg. Så kan de begynne å snuse på årsaken.
Alle vet om årsaken. Men de tror ikke. Det er et fåtall som ikke har hørt om Jesus, men de ser ikke effektene. Ser en først effektene vil en lete etter årsaken. Det er den mest naturlige veien.
Mange av mine relasjoner smuldrer. Fordi jeg ikke fokuserer på andre. Jeg er mitt fokus. Der er jeg som skriker etter oppmerksomhet. Men det gjør vel alle. Hva hjelper det om alle skriker for døve ører? Det trengs to for at to skal føle seg sett. Skal jeg satse på at andre hører på meg, eller skal jeg høre andre? Et menneske som elsker sine medmennesker ser lenger enn sin egene nesetipp. Jeg vil aldri se solnedgangen ( det vakreste som finnes!) om jeg stirrer på min egen nese.