Fred og forventning
Som en kan lese ut av gårsdagen innlegg, var jeg ikke klar for møte. Men det var tydeligvis Gud. Under lovsangen bestemte jeg meg for å gi Herren den lille energien jeg hadde. Og det er virklig sant at den som gir skal få masse tilbake!
Jeg fikk faktisk med meg deler av talen (som var veldig bra), og jeg gikk fram til forbønn. I det siste har jeg bedd Gud om å fjerne alt i meg som Han ikke ønsker å ha i meg, og jeg har fortalt Gud om at jeg ønsker at han skal ta i mot hele livet mitt. Når en gir noen en gave blir man veldig glad om personen bruker gaven. Siden jeg hadde gitt livet mitt til Gud hadde jeg vel en viss forventning av at Han skulle bruke meg. Men det jeg hadde endt opp med var å være så sliten at jeg ikke en gang kunne sette meg ned å be. Hadde liksom håpet at Gud kunne holde djevelen unna en liten stund! Så jeg var litt sint på Gud. Jeg var desperat etter mer, og Han har jo lovet å mette meg! Så jeg ba Gud om vennligst å oppfylle løftene sine.
Sinnet mitt ble møtt av Guds kjærlighet. Jeg er slettes ikke typen til å gråte, men tro det eller ei, det kom faktsik ut en eller to tårer! Etter møtet klarte jeg ikke snakke med noen, så jeg gikk en tur og roet tankene. Jeg var fortvilet over egne prestasjoner, og jeg innså enda en gang at uten Gud kan jeg ingenting gjøre. Jeg er avhengig av at Han vil bruke meg. Til dere som fikk et noe kort svar når dere sa hei til meg i går: Jeg beklager.
I dag gikk jeg en tur i Santangen. Det er var så nydelig at jeg bare måtte ut! Jeg snakket med Gud og Han gav meg et bibelvers med et løfte. Han vil ikke svikte meg.
Mange av tankene mine er sikkert ikke helt "riktige" å tenke. Men jeg kan ikke annet enn å la Gud lære meg mens jeg går.
Jeg fikk faktisk med meg deler av talen (som var veldig bra), og jeg gikk fram til forbønn. I det siste har jeg bedd Gud om å fjerne alt i meg som Han ikke ønsker å ha i meg, og jeg har fortalt Gud om at jeg ønsker at han skal ta i mot hele livet mitt. Når en gir noen en gave blir man veldig glad om personen bruker gaven. Siden jeg hadde gitt livet mitt til Gud hadde jeg vel en viss forventning av at Han skulle bruke meg. Men det jeg hadde endt opp med var å være så sliten at jeg ikke en gang kunne sette meg ned å be. Hadde liksom håpet at Gud kunne holde djevelen unna en liten stund! Så jeg var litt sint på Gud. Jeg var desperat etter mer, og Han har jo lovet å mette meg! Så jeg ba Gud om vennligst å oppfylle løftene sine.
Sinnet mitt ble møtt av Guds kjærlighet. Jeg er slettes ikke typen til å gråte, men tro det eller ei, det kom faktsik ut en eller to tårer! Etter møtet klarte jeg ikke snakke med noen, så jeg gikk en tur og roet tankene. Jeg var fortvilet over egne prestasjoner, og jeg innså enda en gang at uten Gud kan jeg ingenting gjøre. Jeg er avhengig av at Han vil bruke meg. Til dere som fikk et noe kort svar når dere sa hei til meg i går: Jeg beklager.
I dag gikk jeg en tur i Santangen. Det er var så nydelig at jeg bare måtte ut! Jeg snakket med Gud og Han gav meg et bibelvers med et løfte. Han vil ikke svikte meg.
Mange av tankene mine er sikkert ikke helt "riktige" å tenke. Men jeg kan ikke annet enn å la Gud lære meg mens jeg går.
Kommentarer