Kattesjau

I dag tidlig satt jeg med Bibelen i hendene, og ba Gud gi meg ”leselys” slik at jeg kunne forstå det som stod der. Med deilig fuglekvitter i bakgrunnen begynte jeg optimistisk på lesingen. Guds natur er virkelig fantastisk. Men så, midt i harmonien, bryter en katt inn i morgenlesingen min. Et mjau, et høyere mjau, og enda flere skjærende mjau. Jeg klarte ikke akkurat å konsentrere meg om Guds ord. ”Gud, få den katten til å holde kjeft!” Plutselig ble det stille. Jeg ble overrasket. Ikke bare fordi Gud svarte på en bønn med så utrolig dårlig språkbruk, men mest fordi det i det hele skjedde. Gud fikk en katt til å tie stille. Det må ha vært det vanskeligste Han noen gang har gjort.

Hvorfor ble jeg egentlig så overrasket? Jeg leser bøker der folk blir helbredet, frest og reddet ut av gjørma som et resultat av bønn. Og jeg blir ikke overrasket, tvert om tenker jeg ofte at de store mirakler virker små. Her ser jeg altså en stor kontrast mellom min tro på hva Gud kan gjøre i mitt liv og hva Han gjør hos de ”Store Kristne”.

I går fikk jeg et Bibelvers. Jeg var ferdig med bønne og lese stunden da jeg følte at jeg burde lese et kapittel til. Og der var det vers om traff meg, eller, det vil si, jeg følte det traff oss kristne generelt. Hva kunne vel jeg gjøre med det? Men hendelsen i dag gjorde at jeg følte at det pekte mer direkte på mitt liv.

”I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft” 2.Tim 3,5

Lar jeg meg selv tro at Gud kan gjøre ALT? At Han virkelig er ALLMEKTIG, også i mitt liv?

På skolen klikket dataen. Jeg ba, og dataen virket. Jeg ble stadig like overrasket..