Det handler om respekt

Har akkurat vært på karaten. For øyeblikket har jeg den graden som kommer etter hvitt. Ikke noe å hoppe i taket for, men så har jeg heller ikke trent så lenge. Jeg trives med det, det gir meg litt ekstra overskudd.

Det finnes ulike grener innen karate, men grenen som trenes på Bryne skiller seg ut ved streng etikette, og at den er ganske hard. Akkurat det med etikette er ganske spesielt. Vi må respektere de som har høyere grader, og en må alltid hilse når en kommer inn i treningslokalet. Dersom vi ikke hilser til trenerne blir det armhevinger… Trenerne fortjener respekt, for de har jobbet hardt og lenge for å komme dit de er. Vi som har de laveste gradene har heller ikke lov å gå forbi de høyere graderte under oppstillingen, så dersom jeg skal gå fram, må jeg først gå rundt hele gjengen. Upraktisk? Kanskje det, men det handler å respektere de andre. Vi hilser alltid på hverandre før vi går kamp, for å vise at vi respekterer motstanderen.

Gud fortjener all mulig respekt. Han har gitt meg alt jeg har. Han har skapt alt. Men hvor mye respekt gir jeg Ham? Er jeg så ydmyk i møte med hans majestet som jeg burde, eller oppfører jeg meg som om det skulle være min fortjeneste at jeg er frelst, og at jeg er så velsignet som jeg er? Takker jeg når Den Hellige gir meg av sin kjærlighet?

Menneskene rundt meg fortjener også respekt. Er det respekt jeg viser ved å ta på meg likegyldighet i møte med nyheter om fattigdom og krig? Er det å diskutere andres handlinger når de selv ikke er til stede å vise dem respekt? Jeg må respektere, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg må tolerere alle gjerninger og holdninger. Men de fortjener respekt, de er skapt og elsket av Gud. Jesus sier at jeg skal elske mine fiender. Begrepet ”å elske” inneholder mye, og jeg tror at en av tingene er respekt.