Felleskap
Vil skrive litt om den same greia som Gunnar skriver om i sin blogg. Det er få ting jeg har savnet mer enn noen å be og studere Bibelen sammen med. Jeg har ikke noe slikt kristen felleskap, og jeg har merket at det ikke er lett å gå alene, selv om jeg er av den typen som liker å lese og be på egen hånd. Grunnen til ”ensomheten” er først og fremst at tidspunktet for de aktuelle huskirkene krasjet med karaten. Det høres kanskje ut som en svært ukristelig prioritering, men jeg tror at Gud ønsker å ha meg der. Det er greit å være litt ute i verden av og til, treffe mennesker jeg ikke treffer på Saron.
Jeg føler meg som en stol som mangler et ben. Ikke særlig stabil. Jeg forsøker å lukke ørene hver gang en tale dreier inn på felleskap. Takler ikke å høre mer om det. Det finnes også mer personlige grunner til at jeg ikke har en plass å høre hjemme. Jeg har sagt til Gud at Han kan få ommøblere inne i meg så mye Han vil, så lenge Han lover å være med meg. Nå har ommøbleringen startet. Det er skummelt, for noe i meg må rives bort. Jeg er redd for hva som kommer til å stå igjen, men er det ikke slik at når jeg minker, blir Gud større? Det gjenstår å se om jeg våger å stole på løftene. Kan godt være at jeg pingler ut før jeg er ferdig med det, men det fine er at Jesus elsker meg like høyt allikevel. Jeg ønsker selvfølgelig at det som er så utrolig feil inne i meg skal forsvinne. Jeg er ikke redd for at Gud skal svikte, men at jeg selv skal gjøre det.
Ok, så jeg har altså spurt Gud ganske desperat om å få et felleskap. I går fikk jeg lov å være med på bønne- og Bibel samling. Det gav meg så utrolig mye å kunne nærme meg Gud sammen med andre! Vi har så mye å gi hverandre! Dette blir dessverre holdt tilbake, for hvor ofte setter vi oss egentlig ned rundt Bibelen?
Jeg kan greit innrømme at jeg er av den beskjedne typen som har svært vanskelig for å si noe høyt i en forsamling på mer enn 3. Spesielt når forsamlingen består av folk som er så velsignet med tanker fra Gud at jeg bare ønsker å vokse og vokse og vokse. Egentlig vet jeg at jeg ikke trenger å være redd for å drite meg ut, men jeg har uforståelige grenser på hva som er trygt og ikke. Av og til er det greit, av og til ikke.
Jeg er et mysterium for meg selv. Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Bare de siste dagene har jeg funnet ut mye, men vanskelige spørsmål står igjen. For jeg kan godt tenke meg at skumle ting i hodet som jeg selv ikke kjenner, men som påvirker tankene mine, kan være en super ting for djevelen å bruke mot meg.
Jeg føler meg som en stol som mangler et ben. Ikke særlig stabil. Jeg forsøker å lukke ørene hver gang en tale dreier inn på felleskap. Takler ikke å høre mer om det. Det finnes også mer personlige grunner til at jeg ikke har en plass å høre hjemme. Jeg har sagt til Gud at Han kan få ommøblere inne i meg så mye Han vil, så lenge Han lover å være med meg. Nå har ommøbleringen startet. Det er skummelt, for noe i meg må rives bort. Jeg er redd for hva som kommer til å stå igjen, men er det ikke slik at når jeg minker, blir Gud større? Det gjenstår å se om jeg våger å stole på løftene. Kan godt være at jeg pingler ut før jeg er ferdig med det, men det fine er at Jesus elsker meg like høyt allikevel. Jeg ønsker selvfølgelig at det som er så utrolig feil inne i meg skal forsvinne. Jeg er ikke redd for at Gud skal svikte, men at jeg selv skal gjøre det.
Ok, så jeg har altså spurt Gud ganske desperat om å få et felleskap. I går fikk jeg lov å være med på bønne- og Bibel samling. Det gav meg så utrolig mye å kunne nærme meg Gud sammen med andre! Vi har så mye å gi hverandre! Dette blir dessverre holdt tilbake, for hvor ofte setter vi oss egentlig ned rundt Bibelen?
Jeg kan greit innrømme at jeg er av den beskjedne typen som har svært vanskelig for å si noe høyt i en forsamling på mer enn 3. Spesielt når forsamlingen består av folk som er så velsignet med tanker fra Gud at jeg bare ønsker å vokse og vokse og vokse. Egentlig vet jeg at jeg ikke trenger å være redd for å drite meg ut, men jeg har uforståelige grenser på hva som er trygt og ikke. Av og til er det greit, av og til ikke.
Jeg er et mysterium for meg selv. Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Bare de siste dagene har jeg funnet ut mye, men vanskelige spørsmål står igjen. For jeg kan godt tenke meg at skumle ting i hodet som jeg selv ikke kjenner, men som påvirker tankene mine, kan være en super ting for djevelen å bruke mot meg.
Kommentarer