Utsiden vs innsiden

Har tenkt en del på at dette innlegget burde skrives, men har ikke akkurat hatt kjempelyst. Men jeg tror det kan være greit å få det ut, vise at jeg tørr drite i det offentlig, at det som skulle knekke meg ikke har gjort det enda. Yes, let’s talk about beauty.

Jeg vet svært godt at jeg ikke er noen vandrende skjønnhetsdronning. Ok, alt det der med at Gud har skapt meg slik Han ville, det er jo så supert! Men her i verden nytter det ikke å være godkjent ut i fra Himmelens standard. Det er ikke annet å forvente da han som bestemmer i verden ikke er så hopp i taket begeistret for Himmelkongen.

Det finnes sykdommer, og disse er ikke Guds gode gaver til menneskene. Noen opplever å bli helbredet, men ikke alle. Kanskje finnes det også sykdommer som gjør at utseende vårt ikke blir som Gud hadde ment det? Jeg kan vanskelig se på fjortisblomster (kviser) som en av Guds gode gaver. Djevelen har den taktikken at han sender ting mot oss for å fjerne oss fra Gud. Vårt våpen mot ham er at vi kan gå til Gud, og Gud har maken til å gjøre ondt om til godt.
”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile” Matt 11,28.

Det burde være så lett, så lett..

Jeg er så absolutt i den kategorien at jeg ikke hadde hatt vondt av litt sminke. Men jeg gidder ikke. Dersom jeg våger å drite i, kan kanskje andre føle seg tryggere? Saron er fult av folk som er velsignet med et fint ytre. Ikke nødvendigvis negativt, men med bare skjønnhetsdronninger rundt seg, kan det kanskje bli litt vanskelig for den usikre, ”stygge” andunge å føle seg trygg? Vi sier at det er det indre som teller. Flott tanke! Men er det dette vi signaliserer ved å bruke timer foran speilet, og snakke om det motsatte kjønns tiltrekkende ytre som om det skulle være det viktigste?

Et greit ytre er viktig for å finne den ”rette”. Selv om de fleste hardnakket påstår at det er det indre som er tiltrekkende, så er jeg ikke alltid like sikker på om det er den andres indre som får gang på sommerflørten.

”Ynde svikter, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, skal prises.” Ordspråkene 31,30.

Utsiktene for at jeg finner meg en mann som dumper meg når ynden stikker av, blir mindre og mindre, dess mer jeg selv legger vekt på det indre. Jeg er ganske redd for å havne i et ekteskap der jeg ikke får gjort det Gud vil at jeg skal gjøre, at jeg skal bli åndelig sløv, miste gløden. Dersom jeg legger vekt på å søke Gud, og ber ham om å gi meg den mannen han ønsker at jeg skal ha, da slipper jeg dette problemet.

Og ærlig talt, det er jo greit å slippe å lure på om vennene dine ville ha dumpet deg dersom en ulykke eller sykdom skulle få skjønnheten til å forsvinne!

Så er skjønnheten egentlig noe å strebe etter?