En bekymringsfull helg
Hadde mange bekymringer knyttet opp imot denne helgen. Jeg klarte ikke å få alle bort ved å lese de fantastiske versene i Matt. 6, og det så heller mørkt ut. For det første, kjente jeg at skolen begynte å slite litt på meg. For det andre, så skulle jeg lede bønnemøte på fredag. Vil utdype dette litt nærmere.
Jeg har alltid vært skikkelig redd for å snakke for folk. Stemmen min har en tendens til å få en merkelig vibrator, og jeg snakker som regel tull. Jeg sa ja til å lede møte, i håp om at Gud ville redde meg. For jeg at det kom til å gå rett i dass viss ikke Gud gjorde noe. På fredag fikk jeg en tilbakemelding på norskframføring som akkurat gjorde meg mindre bekymret. ”Du var smilende og ”levende” men med noe usikker (?) fnising. Stod urolig. Snakk med fordel seinere – med pauser.” (ehm, læreren vet ikke hva fnising er, hun MENTE sikkert latter:-)
Se på det som et privilegium at jeg deler denne kommentaren med dere.. Det er få ting jeg takler dårligere enn nederlag på skolen. Men jeg ser jo poenget med nederlagene... Gud har velsignet meg så enormt når det gjelder skolen, at jeg står i fare for å begynne å stole på mine egne evner.. Flere små fall er bedre enn et stort mageplask, og Gud vet det.
Ok, tilbake til hovedsaken. Jeg hadde maksimalt lyst til å trekke meg, men visste at det ville være teit. Bønnen min til Gud var som følger: ”Gud, nå går jeg på vannet. Det er ditt ansvar å holde meg oppe!”
Gud holdt meg oppe. Jeg skalv ikke i stemmen, og jeg tror det gikk ganske bra til å være første gang på scenen. Notat til meg selv: Gud stikker ikke av dersom jeg tar en utfordring for Ham. Han er ikke en kylling som meg.
Tredje bekymringsmoment: Gradering på karaten. Ikke misforstå. Jeg er ikke ivrig! Gjør det for å holde meg i sånn noenlunde form. Men det er jo litt greit å ikke føle seg 100% mislykka. Graderingen var HARD, men jeg stod! Har fått meg et blått belte! (ikke noe å skryte av, alle kan klare det, men jeg er allikevel kjempeglad!)
Oppsumering: Gud tar seg av bekymringer! Det er LETT for Ham..
Jeg har alltid vært skikkelig redd for å snakke for folk. Stemmen min har en tendens til å få en merkelig vibrator, og jeg snakker som regel tull. Jeg sa ja til å lede møte, i håp om at Gud ville redde meg. For jeg at det kom til å gå rett i dass viss ikke Gud gjorde noe. På fredag fikk jeg en tilbakemelding på norskframføring som akkurat gjorde meg mindre bekymret. ”Du var smilende og ”levende” men med noe usikker (?) fnising. Stod urolig. Snakk med fordel seinere – med pauser.” (ehm, læreren vet ikke hva fnising er, hun MENTE sikkert latter:-)
Se på det som et privilegium at jeg deler denne kommentaren med dere.. Det er få ting jeg takler dårligere enn nederlag på skolen. Men jeg ser jo poenget med nederlagene... Gud har velsignet meg så enormt når det gjelder skolen, at jeg står i fare for å begynne å stole på mine egne evner.. Flere små fall er bedre enn et stort mageplask, og Gud vet det.
Ok, tilbake til hovedsaken. Jeg hadde maksimalt lyst til å trekke meg, men visste at det ville være teit. Bønnen min til Gud var som følger: ”Gud, nå går jeg på vannet. Det er ditt ansvar å holde meg oppe!”
Gud holdt meg oppe. Jeg skalv ikke i stemmen, og jeg tror det gikk ganske bra til å være første gang på scenen. Notat til meg selv: Gud stikker ikke av dersom jeg tar en utfordring for Ham. Han er ikke en kylling som meg.
Tredje bekymringsmoment: Gradering på karaten. Ikke misforstå. Jeg er ikke ivrig! Gjør det for å holde meg i sånn noenlunde form. Men det er jo litt greit å ikke føle seg 100% mislykka. Graderingen var HARD, men jeg stod! Har fått meg et blått belte! (ikke noe å skryte av, alle kan klare det, men jeg er allikevel kjempeglad!)
Oppsumering: Gud tar seg av bekymringer! Det er LETT for Ham..
Kommentarer
E så lei meg for at eg ikkje konne vamre idag ligavel, en smule flaoe ao... Stå på å ha ei fin jul!!
He he, så du huske fremdeles koss det va å få det blå Elisabeth? Fytti, du æ flinke te den der karaten alså.. Fatte kje at det æ mulig. Må jo innrømme at æg he lyst å bli bedre kjent med deg då, bare sei fra neste gong du vil på kaffibaren:-) Gud velsigne deg!
Takk "mor". Tror æg foretrekke at du æ storesøster, ikkje noge vondt meint. Godt at ikkje Gud hørte på bønnen din angående DEgraderingen min :-)