Høyere...
Jeg har en del å jobbe med. Ingen tvil om at jeg har et laaangt stykke igjen. Risikoen ved å be Gud om å vise meg synd, er Han kommer faktisk til å vise meg det. Tryggheten ligger i det at Gud ikke viser meg tingene uten at det har noe for seg. Han ønsker og kan forandre dersom jeg ønsker det. Dessuten gjør synden i meg at Nåden blir enda større i mine halvblinde øyne.
”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv” Rom. 12, 10
Lett? Eh, ikke særlig. Etter en god samtale i går, har jeg tenkt enda mer på det med min identitet i forhold til andre. Jeg tror nok de fleste har en trang til å bli sett. Det ligger i vår natur. "Problemet" mitt er at folkene rundt meg er fantastiske. Ta for eksempel Berit. Hun har virkelig noe på gang i Huskirken, hun er en arbeider som høster velsignelse for alle rundt seg. For ei jente! Og jeg kjenner at jeg sliter med å glede meg på hennes vegne. Beklager...
Med alle disse fantastiske menneskene rundt meg, blir jeg redd for å forsvinne. Hva om de bare ser de andre? De som sprer glede og velsignelse rundt seg ved å bare være den de er. Hva med meg? Jeg blir redd for å drukne i et hav av utrolige mennesker.
Derfor må jo også jeg prestere noe. De må jo se meg. Jeg må kravle opp på en topp.
...Og bruke kreftene til å klamre meg fast. Helt til jeg faller…
Men samtidig så vet jeg at jeg for min del ikke verdsetter personer etter hva de presterer. Jeg er glad i dem fordi de er den de er, og blir enda mer glad i dem når de er svake.
Jeg ser en helt klar logisk brist her..
For jeg kan nemlig ikke sette andre høyere enn meg selv så lenge jeg tror at de kommer til å overta min plass på toppen og kaste meg ut av det gode selskap.
Guds barn. Elsket over alt. Han gav sitt liv. Men jeg bryr meg tydeligvis ikke om det. Gud har skapt meg til et liv i felleskap med andre. So what?
”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv” Rom. 12, 10
Lett? Eh, ikke særlig. Etter en god samtale i går, har jeg tenkt enda mer på det med min identitet i forhold til andre. Jeg tror nok de fleste har en trang til å bli sett. Det ligger i vår natur. "Problemet" mitt er at folkene rundt meg er fantastiske. Ta for eksempel Berit. Hun har virkelig noe på gang i Huskirken, hun er en arbeider som høster velsignelse for alle rundt seg. For ei jente! Og jeg kjenner at jeg sliter med å glede meg på hennes vegne. Beklager...
Med alle disse fantastiske menneskene rundt meg, blir jeg redd for å forsvinne. Hva om de bare ser de andre? De som sprer glede og velsignelse rundt seg ved å bare være den de er. Hva med meg? Jeg blir redd for å drukne i et hav av utrolige mennesker.
Derfor må jo også jeg prestere noe. De må jo se meg. Jeg må kravle opp på en topp.
...Og bruke kreftene til å klamre meg fast. Helt til jeg faller…
Men samtidig så vet jeg at jeg for min del ikke verdsetter personer etter hva de presterer. Jeg er glad i dem fordi de er den de er, og blir enda mer glad i dem når de er svake.
Jeg ser en helt klar logisk brist her..
For jeg kan nemlig ikke sette andre høyere enn meg selv så lenge jeg tror at de kommer til å overta min plass på toppen og kaste meg ut av det gode selskap.
Guds barn. Elsket over alt. Han gav sitt liv. Men jeg bryr meg tydeligvis ikke om det. Gud har skapt meg til et liv i felleskap med andre. So what?
Kommentarer
Slenger meg på den bølga der..
vi er mennesker.. alle mennesker har større eller mindre barrierer å komme over hver eneste dag.. jey,oppmuntringen når sitt høydepunkt!
Hvert eneste menneske har ting som sliter dem..
hvert eneste menneske...
Jeg fraskriver ingen deres eget ansvar ved å si dette, overhodet ikke. Vi er like fullt medmennesker som vi er mennesker.. Jeg tror at ved å være seg selv, blomstre opp når en møter motgang, vokse seg sterkere gjennom Guds ord.. at det er da vi merker at vi gjør en forskjell..!
Helt seriøst: du er ei nydelig jente som har mye godt på lager.. ikke vær redd for andres meninger og tanker hvis deres hensikt er å trekke deg ned. Det tror jeg på èn måte at du ikke er heller, men vet du hva..?
Ha tro på deg selv! Det har Gud, og det har jammen jeg!!