Musikk

Dette er ikke en veldig utfordrende tanke. Den går ikke på Jesus. Jeg holder på å lese en liten bok om Treenigheten (Gud, Sønn og Hellig Ånd), og har funnet ut at det vakre i skaperverket så absolutt kan ofres en liten bloggepost. Jeg går ikke på Lundehaugen, og gjør ingenting musikalsk hjemme, men selv om jeg ikke er kvalifisert, vil jeg skrive litt om musikk.

Jeg er svært takknemlig for at mor oppfordret meg så sterkt til å ikke gi opp pianoet. Det var ikke lett, og jeg var ikke særlig utholdende når jeg støtte på problemer. Fingrene mine er i grunnen for korte til at jeg kan bli en god pianist. Men det har jeg heller ingen ambisjoner om å bli.

Det er kanskje dumt av meg å ikke bruke kunnskapene jeg har tilegnet met til noe nyttig. Jeg spiller ikke for noen lenger. Men det har sine årsaker.

Musikk er ikke et språk for meg. Jeg bruker det ikke til å sette ord på følelser, men til å sette toner til musikken. Musikk er musikk. Altså, ikke et språk, men noe Gud har skapt for å glede og bevege oss. Det ligger i meg, og det elsker å kjenne friheten gjennom pianoet. Det er fullt mulig å sette ord til musikk. Dermed samarbeider språket med musikken. En herlig kombinasjon.

Musikken liker ikke å bli forstyrret av mine følelser. Dersom jeg vet at andre hører på, og at de forventer noe av meg, tar nervøsiteten over for musikken. Jeg spiller feil toner, og føler dermed at jeg fornærmer komponistens musikk.

Og ja, jeg velger å bruke pianokunnskapene mine på klassisk. Inntil videre. Noe som få gidder å høre på, og det er ikke nyttig slik som det er å akkompagnere. Unyttig. Ja vel. Men det er musikk.

Det var det jeg tenkte… Jeg kan ikke formulere det jeg prøver å si. Og når jeg leser det jeg nå har skrevet, så ser jeg at jeg er uenig. Men det var bare et forsøk på å sette ord på noe som bare kan sies med toner.