Pause i jakten på ubestemt tid
Jeg har skrevet om det å være singel tidligere. Og her kommer det enda en post. Hvor desperat virker jeg egentlig? Leseren får selv avgjøre om dette er et patetisk forsøk på å virke hard to get, eller om jeg virkelig mener de jeg skriver. Mentoren min er aldeles fantastisk, og etter sist samtale hadde jeg blant annet en slags revolusjonerende tanke inni meg. Den var ”jeg vil ikke ha type på en god stund”. Hva er det som går av meg?
Jeg tror faktisk denne ideen har noe for seg. Selvfølgelig har jeg lyst på type, det ser jo kjempekoselig og trygt ut, men grunnen til at jeg sier det jeg sier, er at jeg tror Gud ønsker at jeg skal være singel en stund til. Her kommer noen av grunnene, punktvis oppsatt:
- Jeg ønsker å vokse åndelig. Jeg har en følelse av at jeg kunne komme til å bli for tilfreds dersom jeg finner kjærligheten nå. Kanskje ville forholdet til Gud komme som nummer to. Føler på meg at jeg har mye igjen, jeg har enda ikke funnet den oppgaven Gud har tenkt for meg. Jeg venter i spenning, og har problemer nok som det er med å prioritere tid med Gud.
- Jeg ønsker å vokse sosialt. Jeg begynner å bli mer utadvent, og jeg er ikke lenger så utrolig beskjeden. Men jeg har en lang vei å gå. Jeg blir fremdeles lett usikker på om folk faktisk har lyst til å snakke med meg, og det fører til at jeg til tider bare snakker tull. Dersom jeg hadde den tryggheten av å alltid ha noen ved siden av meg, tror jeg ikke jeg ville ha brydd meg så mye om prosessen det er å bli tryggere på andre.
- Jeg ønsker å vokse følelsesmessig. Tankene mine synes ofte å ligge langt foran den jeg egentlig er. Jeg kan godt tenke at en følelse er feil, men likevel klarer jeg ikke la være å føle slik. Tror det er lurt å få roen på egne følelser før jeg gir følelsene mine til en annen.
- Utseendet kan ikke så lett felle meg. Mange av de tankene som prøver å få meg bort fra min identitet i Jesus, går på dette me det ytre. Det er en viktig faktor i jakten på den rette, og når en er forelsket blir det lett til at en fokuserer på sin egen utside. Dersom jeg ble nødt til å tenke på at utseendet mitt hindrer meg fra å få kjærest, hadde det kunnet knekke meg skikkelig. Jeg venter heller til Gud har styrket meg på dette punktet, og lært meg det Han vil lære meg.
- Det er herlig å be om og for den framtidige gutten i håp om at Gud hører bønn! Gud har kontrollen på dette akkurat nå, og siden jeg føler at Han ber meg avblåse ”jakten” for en stund, så er det bare for meg å be om at Han må føre meg til den rette når tiden er inne. Jeg er redd for at jeg uten denne bønnen, kunne ha kommet til å havne med en som riktignok er god, men som ikke er den Gud har skapt meg til å være sammen med. Jeg har klare kriterier: Min fremtidige mann må ønske å vokse i sin relasjon til Jesus, Jesus må være det viktigste i livet vårt sammen, og vi må være villige til å ofre mye for å følge Guds kall. Jeg har ingen planer om å våkne opp når jeg er 40, med tre barn, bil og hus, men med en kald relasjon til Jesus. Det er et av mine verste mareritt.
Gud jobber med saken… I mens tar jeg livet med ro, og har ikke noe hastverk. Gud skal være mitt fokus, ikke en desperat jakt. (Jeg dedikerer denne teksten til en god venninne, hun sa hun trengte noen tips:-)
Jeg tror faktisk denne ideen har noe for seg. Selvfølgelig har jeg lyst på type, det ser jo kjempekoselig og trygt ut, men grunnen til at jeg sier det jeg sier, er at jeg tror Gud ønsker at jeg skal være singel en stund til. Her kommer noen av grunnene, punktvis oppsatt:
- Jeg ønsker å vokse åndelig. Jeg har en følelse av at jeg kunne komme til å bli for tilfreds dersom jeg finner kjærligheten nå. Kanskje ville forholdet til Gud komme som nummer to. Føler på meg at jeg har mye igjen, jeg har enda ikke funnet den oppgaven Gud har tenkt for meg. Jeg venter i spenning, og har problemer nok som det er med å prioritere tid med Gud.
- Jeg ønsker å vokse sosialt. Jeg begynner å bli mer utadvent, og jeg er ikke lenger så utrolig beskjeden. Men jeg har en lang vei å gå. Jeg blir fremdeles lett usikker på om folk faktisk har lyst til å snakke med meg, og det fører til at jeg til tider bare snakker tull. Dersom jeg hadde den tryggheten av å alltid ha noen ved siden av meg, tror jeg ikke jeg ville ha brydd meg så mye om prosessen det er å bli tryggere på andre.
- Jeg ønsker å vokse følelsesmessig. Tankene mine synes ofte å ligge langt foran den jeg egentlig er. Jeg kan godt tenke at en følelse er feil, men likevel klarer jeg ikke la være å føle slik. Tror det er lurt å få roen på egne følelser før jeg gir følelsene mine til en annen.
- Utseendet kan ikke så lett felle meg. Mange av de tankene som prøver å få meg bort fra min identitet i Jesus, går på dette me det ytre. Det er en viktig faktor i jakten på den rette, og når en er forelsket blir det lett til at en fokuserer på sin egen utside. Dersom jeg ble nødt til å tenke på at utseendet mitt hindrer meg fra å få kjærest, hadde det kunnet knekke meg skikkelig. Jeg venter heller til Gud har styrket meg på dette punktet, og lært meg det Han vil lære meg.
- Det er herlig å be om og for den framtidige gutten i håp om at Gud hører bønn! Gud har kontrollen på dette akkurat nå, og siden jeg føler at Han ber meg avblåse ”jakten” for en stund, så er det bare for meg å be om at Han må føre meg til den rette når tiden er inne. Jeg er redd for at jeg uten denne bønnen, kunne ha kommet til å havne med en som riktignok er god, men som ikke er den Gud har skapt meg til å være sammen med. Jeg har klare kriterier: Min fremtidige mann må ønske å vokse i sin relasjon til Jesus, Jesus må være det viktigste i livet vårt sammen, og vi må være villige til å ofre mye for å følge Guds kall. Jeg har ingen planer om å våkne opp når jeg er 40, med tre barn, bil og hus, men med en kald relasjon til Jesus. Det er et av mine verste mareritt.
Gud jobber med saken… I mens tar jeg livet med ro, og har ikke noe hastverk. Gud skal være mitt fokus, ikke en desperat jakt. (Jeg dedikerer denne teksten til en god venninne, hun sa hun trengte noen tips:-)
Kommentarer
Loyd
Er ikkje du Kristine ca 17+? så først og fremst, så har du jo ingen hast! Og Utfordringa med å ville følge Guds plan ligger vel mye i det å vere tolmodig... fordi i denne saken så er det jo to parter som skal vere "klar"..
Siden eg ikkje kjenner dere, så skriver eg generellt, uten å tenke på noen spesiellt!! dette er ei sak med to sider, men nå som den andre sida er overrepresentert, så må me få litt balanse....
Jeg ønsker å vokse følelsesmessig..
Ja, viss det å vokse følelsesmessig kun handler om å komme nærmere den ein er glad i, og oppdage at ja, å bli berørt og å være nær er "deilig og spennende" og at det skaper følelser ein ikkje hadde hatt før.. viss det er å vokse følelsesmessig, så ja, da må du nok bare få deg type!! Det er ikkje å vokse følelsesmessig, det er å vere menneske, og følge instinkt\det mest grunnleggende og enkle som er i deg! Vokse i å avsløre-gjennkjenne sine egne følelser, vokse i å kontrollere sine egne følelser er eksempler på vekst som skjer best før du får deg type...
Utseende..
Klart ein får selvtillit av å få kompliment\annerkjennelse for utseende av den du er glad i! Men det var vel ikkje poenget her... Er Kristines verdi festet i om noen bekrefter det ytre?! Nei! Men det er på denne måten serlig unge jenter søker å finne sin verdi.. Vår verdi ligger i at vi er skapt, elsket og kjøpt fri av han som mekka heile universet! Det som er faren med å bygge sitt selvbilde på å få anerkjennelse av utseende, det er at ein dag så raser det korthuset! pluss at du blir eit utrolig ustabilt menneske følelsesmessig, fordi bekreftelsene i det lange løp vil vere ustabile!
Det er jo soleklart at det å vere i lag med noen har veldig lett for å hindre åndelig vekst... kvifor ber gutter for gutter og jenter for jenter? jo, fordi Guds frekvens er veldig nær kjærlighetsfølelser-frekvensen, og derfor forstyrrer det lett komunikasjonen.. "Og be for en gutt du er glad i, blir bare bedre og bedre dess nærmere dere kommer hverandre og dess gladere du blir i han!" Sorry ingvild... Men dette ser for meg ut som en konkurranse i å komme "nærmere", for da blir alt "bedre"..
Alt til sin tid! og at du Kristine har kommt til denne annerkjennelsen synes eg er STORT, måten du definerer ka som er viktigst her i livet! Gud kommer til å velsigne deg masse for dine prioriteringer!
Legg din vei i Herrens hand, stol på han, så skal han gjøre det!
Og Loyd, jeg går nå inn i "når du minst venter det" modus. Planen å bli her en stund :-)
Og så, til den anonyme. Jeg ble litt småredd for at jeg ikke skulle klare å forsvare det jeg hadde sagt. Dersom jeg skal følge det, så må jeg jo klare å holde stand selv om det kommer nye synspunkter! Men så kom du med den vanvittig bra kommentaren, og jeg trengte ikke lenger være usikker på mitt ståsted. Takk så mye!
Stå på videre!!