Grå suppe

Jeg vet at jeg er midt inne i en debatt. Men plutselig føler jeg for å si noe annet.

Vi kristne snakker i vei. En helt grei teori er det vi kommer med, og den kan gå vinnende ut av en diskusjon dersom den kristne har litt peiling. Men tro handler ikke å støtte opp om en teori. Tro er noe annet, noe levende, noe som skapes av Gud. Tro vises i handling, i kjærlighet. Hvordan kan vi forvente at de som ikke tror skal tro at evig kjærlighet og nåde finnes, dersom vi nekter å la det skinne over i våre liv? Vi er kalt til å være lys på jorden, og Jesus lengter etter å gi oss det vi trenger for å fullføre vårt oppdrag. Men vi sier nei takk. Greit nok å være frelst, bra sikkerhetsnett i tilfelle det er noe i det, men dersom det ikke er sant, vil vi for sikkerhetsskyld få mest mulig ut av livet som verden tilbyr oss.

Er det rart at folk ikke hører på det vi sier? Vårt samfunn er bygd på såkalt ”kristne verdier”, selv om de er på sterk tilbakegang. Samfunnet ser kanskje ikke helt mørkt ut, men mørket finnes i det grå. Litt lyse verdier, blander seg med verdens mørket, og vips! så har vi en forførende grånyanse. Grått er ikke lys. Basta. Problemet er at vi kristne også vil være grå. Vi går gladelig på kompromiss med verden, og lar oss lure til å tro at vi kommer til å tape noe stort dersom vi gir slipp på livet i synd. Dette er ingenting annet enn en løgn. Hele greia blir ei grå suppe.

Når et menneske blir kristent, mottar det en ny type liv. Det evige livet. Verden skal en gang forgå, og det evige livet skal ta overhånd. Livet slik verden kjenner det, er bundet av døden. Trusselen om en gang å forsvinne, ikke være mer, henger over menneskene, og desperat søker de det som kan fylle livet deres best mulig mens de har muligheten.

Jesus kom for å gi oss liv i overflod. Når det er i overflod, så er det mer enn det vi ber om. De fleste skremmes ved tanken på å opphøre å eksistere. Liv i overflod vil dermed si nok liv til å fjerne frykten. Evig liv.

Det evige livet begynner nå. Spørsmålet er i hvor stor grad vi vil la det fylle oss. Venter vi til det dødsdømte livet på denne jorden forgår med å ta til oss det guddommelige livet? Jesus har gitt oss tilgang til det NÅ. Men svært mange kristne lever på den løgnen at det er greit å få mest mulig ut av det jordiske livet før det der irriterende evige livet tar overhånd. Vi klamrer oss fast til de gledene vi kjenner, og nekter å gi slipp på dem for å oppnå løftene i Bibelen. Noah bygde en ark før han hadde sett noe til flommen. Folk lo av ham. Han bygde i tro (Heb. 11). På samme måte som Noah, oppfordres vi til å gi slipp på verdens håp om at flommen aldri kommer, og begynne å bygge på Livets håp. Det handler om å stole på løftene Gud gir. Vi som har tatt i mot Jesus som frelser, og tror at Han har flyttet inn i oss ved sin Ånd, tror vi at resten av Guds Ord ikke gjelder? At Gud tuller?

Den som klamrer seg til dette livet, skal miste det. Vi må ta opp vårt kors. Mange utfordrende befalinger, og de høres ikke fristende ut. Men løftene om hva som venter oss står fast. Tørr vi gi slipp på gledene verden kan gi oss, og strekke oss etter Himmelrikets evige gleder? Et liv med Gud den Allmektige?

Jesus befaler oss å være fullkomne slik Han Himmelske Far er fullkommen. Han tuller ikke! Problemet er at vi ikke klarer det. Umulig. Dette vet Jesus svært godt, viss ikke hadde Han ikke tatt seg bryet med å dø for oss. Men Gud er fullkommen. Og Gud bor i oss. Ånden ligger i kamp med ”kjødet” (Rom 7), det er opp til oss å la Ånden tillatelse til å vinne. Hvordan? Finn det ut selv. Spør Jesus, les Bibelen, og krev at Gud oppfyller sine løfter i ditt liv. Gud lengter etter å gjøre det, og Han er ikke en løgnereller for svak til å gjøre det.

(Merker at dette innlegget ikke var som en blogg skal være... Beklager. Jeg skal bli flink blogger igjen snart, måtte bare få ut litt frustrasjon.)