Åpne og lukkede dører
I går var jeg på bønngruppe til Åpne Dører. Har vært med en liten stund, og jeg må si at disse sjeldne møtene er herlige! Vi er fra Varhaug i sør til Randaberg i nord. Aldersspredningen er god. Nettopp fordi vi er så forskjellige, føler jeg at samlingen blir enda mer spesiell. Åpne Dører har en liste med forfulgte kristne og land vi kan be for. Lemmer på vårt legeme, som virkelig lider. Og jeg kan gjøre noe for dem! Jeg kan be! Disse samlingene er skikkelige vitaminsjokk for bønnelivet mitt. Åpne Dører åpner porter i ugjennomtrengelige murer rundt nasjoner, og åpner øynene mine for resten av legemet. (Skjult reklame)
Men jeg er også med i en annen bønnegruppe. Vi sliter. Det er skikkelig tungt å be, og jeg ikke særlig lyst til å møte opp. Skulle jeg følge lysten, ville jeg ha sluttet.
Gud har kalt oss til å være utholdne i bønnen. Det betyr ikke trening uten svette, ikke lett svett, men skikkelig utmattelse! Denne bønnegruppen er noe som kan bli et sterkt våpen der den hører til. Bønn rydder vei for Guds velsignelse, har hørt at forbederne er dem som står først i striden. Vi har klart å sette dem sist. Etter organisering, taler, møter, alt annet. Problemet er at alt dette egentlig ville ha fungert mye bedre med skikkelig forarbeid. Saron begynner å få øynene opp, skikkelig bra greier, men vi er ikke helt framme enda.
Gud har velsignet meg med at jeg får være med i to utrolig forskjellige bønnegrupper, og begge lærer meg masse. De utfyller hverandre. Etter en ”Gud ta oss videre” bønn på den tunge bønnegruppen, ble det utrolig klart for meg. Selvfølgelig skal ikke mismotet knekke meg!
Ellers har jeg blitt tent for Nord Korea. Det er grusomt det som skjer der. Pressens øye gidder ikke se i den retningen. Folket sulter, og prøver de å flykte til Kina, blir de sent tilbake og utsatt for tortur, fengsel, ja enkelte blir til og med drept. Offentlige henrettelser var svært vanlig på 90-tallet. Skoleklasser drog på ekskursjon for å lære hva som skjer mot dem som ikke adlyder herskeren. Og midt i dette lever våre søsken. De blir forfulgt. De lider. Men i lidelsen, velger mange av dem som klarer å flykte å vende tilbake for å være lys i det stummende mørket. Dette er noe å be for…
Men jeg er også med i en annen bønnegruppe. Vi sliter. Det er skikkelig tungt å be, og jeg ikke særlig lyst til å møte opp. Skulle jeg følge lysten, ville jeg ha sluttet.
Gud har kalt oss til å være utholdne i bønnen. Det betyr ikke trening uten svette, ikke lett svett, men skikkelig utmattelse! Denne bønnegruppen er noe som kan bli et sterkt våpen der den hører til. Bønn rydder vei for Guds velsignelse, har hørt at forbederne er dem som står først i striden. Vi har klart å sette dem sist. Etter organisering, taler, møter, alt annet. Problemet er at alt dette egentlig ville ha fungert mye bedre med skikkelig forarbeid. Saron begynner å få øynene opp, skikkelig bra greier, men vi er ikke helt framme enda.
Gud har velsignet meg med at jeg får være med i to utrolig forskjellige bønnegrupper, og begge lærer meg masse. De utfyller hverandre. Etter en ”Gud ta oss videre” bønn på den tunge bønnegruppen, ble det utrolig klart for meg. Selvfølgelig skal ikke mismotet knekke meg!
Ellers har jeg blitt tent for Nord Korea. Det er grusomt det som skjer der. Pressens øye gidder ikke se i den retningen. Folket sulter, og prøver de å flykte til Kina, blir de sent tilbake og utsatt for tortur, fengsel, ja enkelte blir til og med drept. Offentlige henrettelser var svært vanlig på 90-tallet. Skoleklasser drog på ekskursjon for å lære hva som skjer mot dem som ikke adlyder herskeren. Og midt i dette lever våre søsken. De blir forfulgt. De lider. Men i lidelsen, velger mange av dem som klarer å flykte å vende tilbake for å være lys i det stummende mørket. Dette er noe å be for…
Kommentarer
Stå på Kristine!
Klemmen!