Oppgulp for samvittighetens skyld
Bloggesamvittigheten min plager meg. Tenker veldig lite for tiden og gjør veldig mye. Jeg er prinsipielt motstander av at jeg skal plage andre med mine aktiviteter, foretrekker å plage dem med tankene mine. Derfor; lite blogging nå for tiden.
Vet ikke helt hvordan jeg føler meg (følelser på blogg, ikke bra!). Gjør veldig lite kristne aktiviteter for tiden, har ikke lyst å gå på møte, og er ikke med i huskirke. Vet ikke hvorfor.
Jeg er redd for at jeg ikke går dit Gud vil. Gud burde jo sende meg i huskirke, og føler ikke at jeg tar nok ansvar i menigheten lenger. Er det lov? Jeg håper sommeren vil gi meg mer klarhet i hva jeg skal gjøre. Dessuten vet jeg at jeg trenger et kristent fellesskap. Har jo kristne venner, men mangler fellesskapet med blandingen av bønn og fortrolighet.
Samtidig som jeg føler på dette, så ser jeg at Gud velsigner meg masse for tiden. Jeg er redd for at velsignelsene skal føre meg bort fra ham, alt det som er dumt er jo egentlig ødelagte velsignelser. På en annen side, så skal jeg jo glede meg i velsignelsene! Balansegang…
Frustrert er jeg også. Så enda en ”Transformation” video i går. All organisering, alle flotte teorier er døde uten bønn. En levende menighet ber. Jeg ber om at Gud må ta meg dypere inn i bønnen. Men er det vaskelig å prioritere tid alene sammen med Gud, og enda vanskeligere er det å be ”uorganisert” sammen med andre. Jeg husker en gang Berit og jeg brukte litt av lørdagskvelden i bønn. Det var fantastisk! Men det ble liksom med det. Hvorfor gidder vi pjatte om uviktige ting hver gang vi samles i stedet for å be litt av og til?
Om Gud bare kunne gi menigheten en lengsel etter mer! Gud vil nemlig gjøre mer enn dette. Om vi bare kunne se hva som kommer til å skje, bare vi velger å invitere Gud til byen!
Du kom for å gjøre blinde seende, kom igjen, vi er utrolig blinde for hva bønn er!
La oss se at vi er underernært på ditt nærvær. For det er det som er sannheten. Løgnen er at vi ikke trenger å søke deg. Løgnen reiser seg mot deg Far, riv den ned!
Dette brenner i meg, men hva kan vel jeg gjøre? Svaret er enkelt, det er jo å be, men allikevel gjør jeg det ikke så mye som jeg burde. Frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Kom an Gud! Jeg kan ikke gjør noe på egenhånd…
Vet ikke helt hvordan jeg føler meg (følelser på blogg, ikke bra!). Gjør veldig lite kristne aktiviteter for tiden, har ikke lyst å gå på møte, og er ikke med i huskirke. Vet ikke hvorfor.
Jeg er redd for at jeg ikke går dit Gud vil. Gud burde jo sende meg i huskirke, og føler ikke at jeg tar nok ansvar i menigheten lenger. Er det lov? Jeg håper sommeren vil gi meg mer klarhet i hva jeg skal gjøre. Dessuten vet jeg at jeg trenger et kristent fellesskap. Har jo kristne venner, men mangler fellesskapet med blandingen av bønn og fortrolighet.
Samtidig som jeg føler på dette, så ser jeg at Gud velsigner meg masse for tiden. Jeg er redd for at velsignelsene skal føre meg bort fra ham, alt det som er dumt er jo egentlig ødelagte velsignelser. På en annen side, så skal jeg jo glede meg i velsignelsene! Balansegang…
Frustrert er jeg også. Så enda en ”Transformation” video i går. All organisering, alle flotte teorier er døde uten bønn. En levende menighet ber. Jeg ber om at Gud må ta meg dypere inn i bønnen. Men er det vaskelig å prioritere tid alene sammen med Gud, og enda vanskeligere er det å be ”uorganisert” sammen med andre. Jeg husker en gang Berit og jeg brukte litt av lørdagskvelden i bønn. Det var fantastisk! Men det ble liksom med det. Hvorfor gidder vi pjatte om uviktige ting hver gang vi samles i stedet for å be litt av og til?
Om Gud bare kunne gi menigheten en lengsel etter mer! Gud vil nemlig gjøre mer enn dette. Om vi bare kunne se hva som kommer til å skje, bare vi velger å invitere Gud til byen!
Du kom for å gjøre blinde seende, kom igjen, vi er utrolig blinde for hva bønn er!
La oss se at vi er underernært på ditt nærvær. For det er det som er sannheten. Løgnen er at vi ikke trenger å søke deg. Løgnen reiser seg mot deg Far, riv den ned!
Dette brenner i meg, men hva kan vel jeg gjøre? Svaret er enkelt, det er jo å be, men allikevel gjør jeg det ikke så mye som jeg burde. Frustrasjon over egen utilstrekkelighet. Kom an Gud! Jeg kan ikke gjør noe på egenhånd…
Kommentarer
Ett lite vitnespurd om meg selv. Mange ganger hender det at jeg ikke orker og gå på møtet, eller G12...men hver gang jeg har gått på tross av mine følelser har Gud gitt meg ny kraft i det jeg kommer på møtet eller G12 eller hva det måtte være. Det sjer hver gang.
Det er min erfaring. Gud har vertfall lært meg at visst jeg stoler på Han og ikke på mitt følelse liv som kommer og går, så vil han være der med gjenopprettelse. Det må jeg gang på gang ta frem når jeg har det slik. Håper du skjønte hva jeg mente..hehe:)
Gud velsigne deg
På en annen side tror jeg det er noe med møtene også. Ikke bare meg. Jeg forventer mer av Gud. Jeg vil se mer når Guds folk samles enn det jeg ser på møtene. Jeg er redd vi er litt for tilfredse med den velsignelsen Gud har gitt oss, og ikke gidder gå lenger. Det frustrerer meg.
(gratulerer med ny jobb forresten Trond :-)
Takk Elisabeth, betyr mye å høre det. Viss du føle for å be en gong, så æ det alltid lov å ta kontakt :-)
29 La ikke noe råttent snakk komme over leppene. Si bare det som er godt, og som tjener til å bygge opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.
ps, utrolig stolt av deg og ditt utrolige fokus på bønn! Stå på! takk for påminnelsen, det er så utrolig viktig...samtidig så lett å glemme...
Blir trist å ikkje ha deg på skulen neste år, kem ska då ta ansvar for NG? (dette er en utfordring te alle kristne på skulen!) Gå et år te du, tror det æ det beste :-)