Det ulogiske livet

Sommerjobbingen er i gang, og jeg prøver så godt jeg kan å like det jeg gjør. Har funnet ut at jobben er såpass rutinepreget at jeg kan henge med Gud mens jeg arbeider, selv om det til tider er krevende. Jeg jobber på gartneri.

Egentlig så burde jeg føle meg beæret over å få jobbe et sted der man legger til rette for nytt liv. Alt vi gjør er rettet mot at noen skal få glede av Guds skaperverk. Litt vanskelig å ha dette fokuset når solen steker og arbeidet er tungt. Men slik er det i alle fall.

Ugresset har en tendens til å spre seg. I dag hadde det også trengt seg inn i Eustoma -avdelingen på gartneriet. Nå skal jeg ikke snakke om ugress som noe negativt, jeg synes disse stakkars blomstene trenger litt positiv omtale.

Noen som har tenkt på hvorfor ugresset absolutt skal spre seg? Hvilken interesse har en plante egentlig av å reprodusere seg selv? Evnen til å reprodusere seg er nøye innfelt i plantens DNA. Uten dette hadde livet på jorden stoppet opp. Men hvorfor har egentlig planten giddet å tilenge seg disse overlevelsesgenene? Jeg tviler på at planten har noen slags oppfatning av eksistens, og heller ikke noen følelse av å ha en mening med livet. Allikevel kjemper de små frøene seg videre.

Er det planten som motiverer seg selv til å vokse? Hadde jeg vært en plante, tror jeg ikke at jeg hadde giddet å stresse. De bare står der, tenker ikke, føler ikke, bare lever. Her blir livet ikke mer enn en serie kjemiske reaksjoner. Er det bryet verdt? Jeg tviler på at planten har en bevissthet som forteller den at den er en nødvendighet, en brikke i et puslespill.

Ørsmå dundotter kaster seg på vinden, finner en åpning inn i garneriet, lander i en potte. Der begynner en ørliten grønn spire å ta form, med det å leve som eneste motivasjon. Et bittelite, men samtidig kjempestort under. Jeg ble rent rørt av å studere den vesle grønne livsstreberen. Hvorfor lever du, lille venn? Jeg fikk ikke noe svar. Er dette lille livet logisk i seg selv?

Vennskapet fikk en brå slutt da jeg kastet den på golvet.