Kveldstur

Gud og jeg tar en kveldstur. Himmelen er rosa, brisen svalende, og fuglene kvitrer. Gud har virkelig gjort kvelden vakker. Men jeg har noe på hjertet. En klage, rett og slett. Jeg roter litt i grusen med sandalen, et meget bibelsk fottøy.
- Jeg var klar for en utfordrende sommer, Gud. Jeg ba om at du skulle lære meg masse! Men jeg ser ingen utfordringer, og jeg er skuffet…
- Svarer jeg ikke på bønn?
- Tja, du sier jo av og til nei…
- For å si det sånn, nei er ikke mitt svar denne gangen.
- Jaha? Ååå, nå har jeg det! Du sier ”vent”!
Det lurespørsmålet klarte jeg fint å svare på, noe har jeg i alle fall fått meg med i løpet av de utallige kristne møtene jeg har brukt tiden min på.
- Nope.
- Men…
- La meg åpne øynene dine.
- Greit det, jeg tviler på at jeg kommer til å se noe spesielt, jeg er jo generelt nokså våken av meg.
Jeg får se dagen min ovenifra. Dagen som ikke var særlig lærerik.
- Ser du noe? spør Gud
- Tja…
- Jeg tror jeg skrur opp lyden.
Min egen stemme fyller ørene mine. Men ikke bare det, også tankene mine blir spilt i reprise. Etter hvert oppdager jeg at det ikke akkurat var noe å rope ”dakapo” for. ”Jeg” er det ordet som går igjen i det tette hodet mitt. Æsj, at Gud skulle høre dette! Så flaut!
- Vil du virkelig lære noe, Kristine?
- Hrm..
- Elsk hverandre og sett de andre høyere enn deg selv..
- Mmm
- Takk alltid Herren og vær utholdene i bønn..
- Jepp
- Be for hverandre.
- Du sier noe, du.
- Var ikke dagen utfordrende? Det er nok å ta tak i vet du, om du skal bli helt lik Jesus. Vi må begynne i det små, men øynene dine var visst ikke helt villige til å se det. Tro i smått…

Gud ler vennskapelig. Støvkornet slår til igjen, tenker jeg med meg selv. Støvkornet som Gud elsker.