Råtten kjærlighet

De blå øynene mine åpnet seg, jeg så en ny dag og hørte mitt eget rop: Gi meg kjærlighet!

Jeg gikk ut på gaten. En mann med spesielle ører, sa at han hørte hva jeg ropte. Jeg så litt undrende på ham, og spurte hvordan han kunne høre det. Han sa at alle ropte det samme, det var bare sånn menneskene var.

Så sa han at han hadde det jeg spurte om, bare i en ny og forbedret utgave. Alle mennesker har den i seg, sa han, problemet var bare at alle absolutt skulle dele den med hverandre. Ikke rart at alle ropte så fælt, ja ørene hans hang bare så vidt fast i en tynn sene, så mye hadde de ropt.

Mannen smilte fint, jammen hadde han vite tenner, og slipset var temmelig nystrøket. Jo da, nikket jeg.

Din kjærlighet er tenkt for deg, du fortjener din oppmerksomhet, ikke sant? Han satte opp et par hundeøyne. Jeg samtykket, for det der hørtes jammen logisk sammenhengende ut, tenkte jeg. Hvem har rett på min kjærlighet, om ikke meg selv?

En ekkel tigger strakte fram en sprukken hånd. Om jeg hadde penger? Ja, men de var mine, jeg skulle bruke dem på det edle formålet å elske meg selv. Mitt ansvar, sa jeg.

Plutselig så tiggeren medlidende på meg. Han spurte meg hvem som hadde drept kjærligheten min, hvem som hadde lurt fra meg selve kjærlighetens liv som var min neste.

Hjemme i kjøleskapet hadde jeg en kjærlighetsfrukt liggende. Den hadde visst ligget der alene litt for lenge, for nå var den skikkelig råtten.