Solen står opp

Solen klatrer over fjellene. Den kysser først bare en liten del av dalen. Resten av dalen ser håpløst mørk og kald ut. Frosset liv tiner etter en kald natt, det ser seg undrende om, løfter en finger, så en til. Etter en stund danser de, de danser i Guds kjærlighets lys. Varmen brer seg ubønnhørlig i dalen, mørket skjelver, frosten blir tvunget til å slippe taket, litt etter litt. Kulden vet hva som kommer, det har den visst alt fra da den første lille solstrålen sendte et dødbringende støt ned i et hjerte i mørkets dal. Lyset kan ikke stanses!

Vi begynner å tine, hjertene våre våkner til liv. Å oppholde seg i solen kan ikke føre til annet. Fortsatt litt stivfrosne og støle, men en kjærlighet våkner mellom oss og binder oss sammen. Solen står opp, og hvordan kan noen få seg til å tro at Guds soloppgang kan bli sabotert dersom en liten blomst gjør en tabbe? Når Gud først har begynt, hvem kan da hindre at hele dalen fylles av sol, av kjærlighet?

Solen kan ikke snu. En liten skråning i dalen er allerede lys. Denne stakkars, lille flekken vitner om tider som kommer.

Tanker ved soloppgang på Stavtjørn, lederweekend