Kjære ateist, agnostiker eller hva du nå kaller deg…
Av og til får jeg en følelse av at livet mitt renner ut av hendene mine som sand. Timeglasset kan ikke stanses, sandkornene flyr av gårde i en fryktelig fart. Har du noen gang kjent det?
Da kommer Trøsteren. Han hvisker med en mild stemme, og smelter bort all frykt. ”Fred etterlater jeg dere, ikke den fred som verden gir.” (Joh 14,27). Og noe i dypet av meg trøster meg med ord på et fremmed tungemål.
De flyktige øyeblikkene blir en velsignelse i det jeg innser at de er en del av evigheten.
Du som ikke tar i mot den freden Jesus gir, jeg har så mange spørsmål! Hvor går du med spørsmålene dine, med livstrangen din, med den dype lengselen etter kjærlighet? Du vet vel at det ikke er fred du får ved å kvele spørsmålene dine? Det nytter ikke å skru på tv-en og la middels underholdning oversvømme hodet ditt. Spørsmålene forsvinner ikke. De holder pusten, og dukker opp i det øyeblikket du blir alene. I ensomhetens stillhet tvinger disharmonien seg fram.
Kan verden gi fred? Fred kan ikke kjøpes, ikke vinnes. Fred i menneskets indre kan ikke fikses ved ytre inngrep. Spørsmålene må besvares der de ligger, i dypet ditt.
Kanskje finner du verdens fred i din egen realisering. Men hva skjer den dagen du ikke når målet ditt? Og hva skjer den dagen de du elsker blir tatt bort? Hva skjer den dagen du blir lammet og lenket til en seng? Har livet ikke lenger da noen mening? Svarene dine henger i en syltynn tråd, kjære ateist, agnostiker, eller hva du nå kaller deg. Spørsmålene hjertet ditt stiller deg, fortjener et svar. Det skylder du deg selv.
Da kommer Trøsteren. Han hvisker med en mild stemme, og smelter bort all frykt. ”Fred etterlater jeg dere, ikke den fred som verden gir.” (Joh 14,27). Og noe i dypet av meg trøster meg med ord på et fremmed tungemål.
De flyktige øyeblikkene blir en velsignelse i det jeg innser at de er en del av evigheten.
Du som ikke tar i mot den freden Jesus gir, jeg har så mange spørsmål! Hvor går du med spørsmålene dine, med livstrangen din, med den dype lengselen etter kjærlighet? Du vet vel at det ikke er fred du får ved å kvele spørsmålene dine? Det nytter ikke å skru på tv-en og la middels underholdning oversvømme hodet ditt. Spørsmålene forsvinner ikke. De holder pusten, og dukker opp i det øyeblikket du blir alene. I ensomhetens stillhet tvinger disharmonien seg fram.
Kan verden gi fred? Fred kan ikke kjøpes, ikke vinnes. Fred i menneskets indre kan ikke fikses ved ytre inngrep. Spørsmålene må besvares der de ligger, i dypet ditt.
Kanskje finner du verdens fred i din egen realisering. Men hva skjer den dagen du ikke når målet ditt? Og hva skjer den dagen de du elsker blir tatt bort? Hva skjer den dagen du blir lammet og lenket til en seng? Har livet ikke lenger da noen mening? Svarene dine henger i en syltynn tråd, kjære ateist, agnostiker, eller hva du nå kaller deg. Spørsmålene hjertet ditt stiller deg, fortjener et svar. Det skylder du deg selv.
Kommentarer
Ville du egentle hatt så mange andre holdninga viss dæ på ett eller aent uforståelig vis blei bevist at dæ ikkje fantes nogen Gud?
Jo... du he så rett det e KUN JESUS som kan gje deg ei full meining...
=)
Og "tunfisk"... Bra ostemetafor, den satt meg ut en liten stund. Mitt store ønske for livet er å leve livet i kjærlighet til menneskene rundt meg. Og ja, det gjør meg glad å gjøre andre glad. Og nei, holdningene mine ville sikkert ikke forandret seg om det ble bevist at Gud ikke finnes.
Men samtidig så kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet at jeg ikke alltid klarer å elske min neste før meg selv, selv om dette er mitt grunnleggende ønske. Fordi jeg i meg selv er utilstrekkelig i forhold til mitt mål i livet, det som gir meg fred, så ønsker jeg å søke kilden som kjærligheten renner ut i fra. Jeg vil ikke være en liten kulp som gulper opp litt vann i ny og ne. Jeg vil koble meg til kilden som vannet renner ut i fra.
Jeg er skapt med en vilje til det gode, men kan ikke selv gjøre det gode jeg vil. En disharmoni i skaperverket, eller en lengsel som det finnes et tilgjenelig svar på?
Takk for kommentarer Hanne :-) Spennende det som skjer i Danmark, følger med på bloggen din Kristoffer.
;)
Aner jeg et aldri så lite snev av forakt og hovmodighet, kanskje også litt intoleranse?
Ellers undrer jeg på hvordan Dalai Lama ville
svart på spørsmålene dine.
Hvor finner jeg fred? jeg finner fred i livet og i naturen. Er ikke naturens undere fantastisk nok i seg selv? Trenger vi virkelig mer for at livet skal ha mening?
tilslutt må jeg få bli litt provosert: "Du vet vel at det ikke er fred du får ved å kvele spørsmålene dine?" du antar altså at det er det vi gjør? Like mange kristene som ikke kristene brenner inne med spørsmål og glemmer å tenke. Kjære, det skal ikke være enkelt og selv triste stunder er noe verdt for meg.
Og til Lene som er helbredet vil jeg bare si; Grattis! Kristoffer: jeg syns ikke at kristene trenger å holde tankene sine for seg selv, ingen andre tenkere gjør jo det. Men det som kanskje provoserer en del er at mange gir utrykk for å ha forstått det og at de har den endelige sannhet. Prøv å argumentere litt mer saklig kanskje. Evt dempe ovenfra-og-ned holdningen? dømmer ingen. det er klart man vil at andre skal få den gleden man selv! Men man må åpne for at ikke alle har samme vei.
Håper jeg klarte å forklare noen svar:-)
Da er han ikke allmektig!
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ondskapsfull!
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer så det onde fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor kalle ham Gud?
-EPIKUR (342? - 270 f.v.t.) Gresk filosof
Bare en liten kommentar til Gud kontra ondskapen.
Husk at vi ble "skapt" med fri vilje. Mennesket er ansvarlig for den såkalte ondskapen. Og hentyde at noen andre burde forhindre eller rydde det av veien, er ansvarsfraskrivelse.
Kanskje gud ikke er EN, men ER.
Jeg er enig med tidligere innlegg, når jeg har disse spørsmålene tenker jeg, får hjelp av venner og hører andres tanker. I sammen kan vi løse problemer.
Vi holder ikke spørsmålene inne i oss mer enn kristne, selv om noen alltid vil gjøre det, uansett religion og livssyn. Det jeg føler mange troende gjør, er å erstatte usikkerheten med en uekte person som "svarer" på spørsmål de ikke klarer å besvare selv. De bruker denne guden som et hjelpeapparat, et støttemiddel, fori de ikke klarer å takle verden på egen hånd. Derfor føler jeg at å løse problemer med tanker, diskusjon og dialog er mye bedre enn å la en du ikke engang har noe bevis for at eksisterer løse dem for oss. Så på en måte ser jeg på det som en slags svakhet, og det er nok grunnen til at jeg aldri vil kunne tro på noen utenom denne verden. Men dette er kun min mening, og jeg sier ikke den er den eneste rette. Jeg har full respekt for troende.