Huset
Midt i et stort og vindunderlig intet, ligger det et hus. Huset har fire hjørner. Det bor mange folk i huset. Kanskje tusen, kanskje langt færre, men på en annens side, kanskje mange flere.
For mange år siden slapp de inn en skapning i underetasjen. Han hadde røde øyne og oste av svovel. Skapningen sa at han hadde rikelig å betale leien med. Han kunne tilby mennesket makt og lykkelige penger.
Etter hvert ble den friske luften i huset byttet ut med stanken av leieboeren. Det rare var at det bare var et par av menneskene som fant ut at det kunne være en god idé å åpne vinduene. De fleste ble betatt av den kvelende heten og svovellukten, og ble sinte når noen prøvde å gi dem levende luft. De sinte menneskene prøvde å tvinge de andre til å lukke vinduene. Problemet var at bare den som rettmessig hørte til i rommet, hadde muligheten til å lukke vinduet. Derfor ble de sinte menneskene enda sintere.
Menneskene elsket de gavene leieboeren kom med. De bet seg ikke merke i at makten han serverte dem var dekket av blod, og at pengene var kalde i hendene deres. Det faktum at leieboeren kappet hodet av tilfeldige mennesker for å få nok blod til å produsere gavene, overså de fleste elegant.
De med åpne vinduer begynte å rope på husets byggmester. Han bodde i det vidunderlige utenfor huset. Han svarte dem og kom inn i rommene deres. De ba ham om å kaste ut leieboeren. Han svarte at han ikke kunne gjøre det enda. Det var jo menneskene selv som ville ha ham der. Byggmesteren hadde gitt menneskene fri vilje til selv å bestemme hva rommene skulle fylles med. Hvorfor? gråt de med åpne vinduer.
Fordi jeg elsker dere, sa byggmesteren. Menneskene med åpne vinduer hadde problemer med å forstå kjærlighetens gåtefulle natur, men la seg stille ned i byggmesterens fang.
Leieboeren var en vilter krabat, og titt og stadig gikk han så amok at grunnvollene i huset skalv. Flere rom raste sammen, og mange uskyldige ble drept. Menneskene sukket over sine døde.
De hang en lapp på ytterdøren. ”Elendige byggmester. Huset ditt faller sammen, og du bryr deg visst ikke.”
For mange år siden slapp de inn en skapning i underetasjen. Han hadde røde øyne og oste av svovel. Skapningen sa at han hadde rikelig å betale leien med. Han kunne tilby mennesket makt og lykkelige penger.
Etter hvert ble den friske luften i huset byttet ut med stanken av leieboeren. Det rare var at det bare var et par av menneskene som fant ut at det kunne være en god idé å åpne vinduene. De fleste ble betatt av den kvelende heten og svovellukten, og ble sinte når noen prøvde å gi dem levende luft. De sinte menneskene prøvde å tvinge de andre til å lukke vinduene. Problemet var at bare den som rettmessig hørte til i rommet, hadde muligheten til å lukke vinduet. Derfor ble de sinte menneskene enda sintere.
Menneskene elsket de gavene leieboeren kom med. De bet seg ikke merke i at makten han serverte dem var dekket av blod, og at pengene var kalde i hendene deres. Det faktum at leieboeren kappet hodet av tilfeldige mennesker for å få nok blod til å produsere gavene, overså de fleste elegant.
De med åpne vinduer begynte å rope på husets byggmester. Han bodde i det vidunderlige utenfor huset. Han svarte dem og kom inn i rommene deres. De ba ham om å kaste ut leieboeren. Han svarte at han ikke kunne gjøre det enda. Det var jo menneskene selv som ville ha ham der. Byggmesteren hadde gitt menneskene fri vilje til selv å bestemme hva rommene skulle fylles med. Hvorfor? gråt de med åpne vinduer.
Fordi jeg elsker dere, sa byggmesteren. Menneskene med åpne vinduer hadde problemer med å forstå kjærlighetens gåtefulle natur, men la seg stille ned i byggmesterens fang.
Leieboeren var en vilter krabat, og titt og stadig gikk han så amok at grunnvollene i huset skalv. Flere rom raste sammen, og mange uskyldige ble drept. Menneskene sukket over sine døde.
De hang en lapp på ytterdøren. ”Elendige byggmester. Huset ditt faller sammen, og du bryr deg visst ikke.”
Kommentarer
Et godt bilde dette.
EKSPLODERENDE, kriblende herlig "Om evigheten".. YUMMY!! (Slapp av, jeg blei ikke fornærma..;) )
Og tusen takk for "Løgneren"...
Og takk for den tankevekkende om "Huset".
You raise me up, søster. Veldig godt å lese tekstene dine, og å treffe på deg på Saron og ellers. Kult å vite at vi deler noen av de samme nådegavene, hehe.
Gleder meg til du skal blogge om dine umiddelbare reaksjoner etter å ha lytta gjennom plata mi når den har kommet....;)
(Se comment på Øyvind-historien..)