Brussel: Byråkratenes by

Denne teksten er todelt. Del 1 tar for seg små øyeblikk og mennesker jeg møtte. Del 2 er noen av mine tanker etter et møte med makten. Fritt valg!

Søvnløs i Brussel

(skrevet kl 04, noen små endringer er gjort)
Il faut que je sache… Guds velsignelser har mange ansikter.

En samtale med en fillete, fargerik kvinne. Hun gir meg gaver ingen kan måle verdien av. Hun selger illusjoner og leter etter nøklene som kan sette statuen fri. Comme l’oiseau, synger hun. Kvinnen svever i sitt eget univers.

To studenter fra Tunisia på en bar. De har ikke noe liv, sier de. Studier i uken og jobb i helgen. En av dem studerer for å bli fotograf, den andre studerer språk. De får ikke kvinner i Brussel, de er jo mørke (noir), sier han og peker på håret. 2 par nydelige, brune øyne ser på oss. Om jeg har vært i Tunisia? Vakkert land. De har jobbet i turistbransjen. Det var folk som dem som var mine betalte tjenere da jeg var der, tenker jeg.

Nå plystrer en mann i nattens tomme gater.En munter melodi danser inn i den fiktive virkeligheten på hotellrommet.

Og så var det ham. Dype, ærlige blå øyne. Forteller meg noe på fransk han ikke vil at noen andre skal høre.

Plystringen fra våkende vandrer har opphørt. Kanskje søvnen er klar til å vekke meg?

To vinduer lyser i en gigantisk, mørk koloss. En katt stusser på hvor veien hans går videre. Lyset finner ikke alt det vakre i Academie Royale des Beaux – Arts. Kunsten venter på de åpne hjertene som kommer med dagslyset. Grønne menn går ensomme over gangfeltet, og trafikklysene dirigerer tankenes uregjerlige impulser.

En stjerne lyser over byen. Ved ørsmå justeringer av linsen ser jeg at den ikke er så ensom som først antatt. Byens gater ryddes og gjøres klar til morgendagens bruk. Byen og jeg er like søvnløse begge to. Brussel lider konstant av denne syken. Jeg gjør det bare i natt. Den vet hvordan jeg har det. Jeg takker for medfølelsen, og påtar meg oppgaven å forevige byens tanker i det vesle lyset den kan gi meg.

Tanker fra periferien

Jeg er hjemme igjen. For noen timer siden befant jeg meg i sentrum av Europa. Nå er jeg i periferien. De små menneskene lever livene sine i et iskaldt hjørne av verden.

Brussel… Mye makt ligger gjemt bak utallige avgjørelse i den evige papirmølle. En byråkrat er liten. Men sammen er de sterke. Makten ligger i relasjonene. Det er ironisk at etter mange års utdannelse, er lobbyistens overlevelse på å kunne småprate. Vennskap blir et middel. Det kan høres ekkelt ut. Men på en annen side viser dette at selv de kaldeste avgjørelser inneholder et par varmegrader. Kanskje ligger vekten mer på hvem man kjenner enn på hvor mye penger man har?

Det finnes mange brikker i det internasjonale spillet. Norge er ikke en veldig stor brikke, selv om vi liker å tro det. Det store bildet er uklart for meg, men noen nabobrikker begynner jeg å ane konturen av. For å minske følelsen av kaos må jeg utforske det store bildet i eget liv. Jeg må oppsøke steder som gir nye perspektiver på andre brikker, jeg må møte mennesker. Det er nok ikke en myte at nordmenn er kalde. I mangel på perspektiv setter vi oss selv i høysetet og lukker oss for omverdenen. Vi holder oss her, for hva godt kan det komme ut av et møte med verden? Vi kunne til og med komme i skade for å finne ut hvor små vi er.