Den Fabelaktige Amélie og Meg

Vi sitter på kafé. Les deux moulins. Jeg minner henne om at det er en hel uke siden jeg sist så filmen hennes, og at det derfor er mulig at jeg presenterer henne feilaktig. Det sier hun at er helt greit. For øyeblikket eksisterer hun bare i mitt hode, så jeg skal få lov til å prege henne.

Jeg føler at vi har fryktelig mye til felles. Det føler ikke hun. Men hun kjenner ikke meg like godt som jeg kjenner henne. Vi er enebarn begge to. Det slår meg at jeg ikke har noen venner som er enebarn. Jeg tror vi er en sjelden rase. Vi ser på hverandre og ler. Et under at vi sitter her, forholdene tatt i betrakting.

Den bisarre, kortklipte frisyren hennes kler personligheten. Hun er merkelig. Merkeligere enn meg. Spørsmålene hun stiller, gjør at jeg aldri vet hvor samtalen er på veg. Det ser ikke ut til å bry henne at hun gikk glipp av en viktig del av sosialiseringsprosessen da hun ble isolert fra samvær med andre barn. Hvor mange får orgasme i Paris akkurat nå? Jeg svarer at jeg dessverre ikke husker svaret, selv om det oppgis i filmen. Hun ber meg følge bedre med neste gang jeg ser den.

Amélie opptrer som en engel for de små ting. Hun fargelegger verden for en blind mann, gleder sin far ved å sende hagenissen hans på verdensomseiling, og gir glassmannen glede. Jeg spør henne hvordan hun greier det. Selv skulle jeg gjerne hatt evnen til å se de små, tomme hullene rundt meg, men jeg er så fryktelig blind.

Glem deg selv, svarer hun.

Tenkepause. Kjæresten hennes kommer inn. Han har det samme rolige blikket. Paret er formet av en fortid som satte dem på sidelinjen. De lot seg ikke knekke, men gikk videre i mer levende utgaver. Han unnskylder seg og forsvinner da han ser at hun er opptatt.

Jeg skulle ønske verden var slik som i filmen. En verden for drømmere, sukker jeg. Amélie ler. Hun ser ned i dypet av sin café au lait.

Verden er slettes ikke noe gunstig sted for drømmere, verken i min fiktive utgave av den eller i din såkalte virkelighet. Drømmere kveles.

Jeg tegner et spørsmålstegn på servietten.

Legger du merke til at jeg lengter desperat etter ham, søker med utspekulerte planer, samtidig som jeg i det avgjørende øyeblikket stadig flykter fra ham? Drømmere frykter virkeligheten, og gjør alt de kan for å holde den på avstand. Det gjør de rett i.

Men du er da fortsatt en drømmer, og jeg så klart at den mannen er en del av din virkelighet? innvender jeg.

Verden blir god for drømmere i det to av dem våger å se inn i hverandres ensomme univers og være ensomme sammen der inne. Når drømmerne bestemmer seg for å gjøre omgivelsene om til sin felles scene, da er alt mulig.

Amélie og meg har utnyttet filmens magi og befinner oss nå på det røde rommet hennes. Atmosfæren er intens og avslappet. En hest kappløper med Tour de France på tv – skjermen. Jeg vet hva jeg har å gjøre. Jeg legger en hånd på boksen med levende bilder og lar den transportere meg til den andre siden av fiksjonen.