Morgenstund på Sandvatn
Alt jeg kan for tiden, er visst å eksistere. Jeg tenker ikke, altså er jeg ikke?
I dag tidlig, før mine tre fantastiske turkamerater våknet, nøt jeg morgensolen sammen med to middelaldrende kvinner. Jeg skrev et lite maleri av øyeblikket. Denne teksten er nok så lite spennende at den vipper på grensen til det kjedsommelige, men den gir i alle fall et glimt av en annerledes og fredelig tilværelse. Du finner den om du kjører til Hunnedalen og vandrer noen timer ut og opp.
Solen kysser meg på all utildekket hud. Jeg sitter på 900 m.o.h., så ildkulen er litt nærmere meg her enn det den er til vanlig. Hadde jeg hatt evnen til å stå på hodet, og samtidig sett på vannet, ville jeg ha hatt problemer med å forstå at det overflaten reflekterer ikke er virkelige fjell. Himmelen bærer noen ytterst få og vage antydninger på at vann fordamper. Grå og grønne kjempesteiner ser ut som om de er klippet ut og limet inn på blå bakgrunn.
Små dotter danser opp og ned i flokk. De vet ikke hvor de skal, og lar seg rive med av begeistringen over en ny dag med løfter om friskt menneskeblod. En fugl fremmer sin egen tone med heroisk utholdenhet. For øyeblikket er det ingen som fyller den ut i harmoni. Elven buldrer ustanselig. Stillingsenergi forvandles i fritt fall. Kraften brukes til kunstnerisk utfoldelse. Steiner slipes og lydbølger svinges.
Mennesker uten felles historie samles, som et resultat av flere usannsynlige innskytelser, i små, røde hytter. De hilser, smiler og ønsker hverandre godmorgen. De deler utedo. Dette må være løsningen på verdens problemer.
Steinen foran meg har sluttet å bli overrasket, men gleder seg over å observere livets utfoldelse hos mennesker som har sendt seg selv ut i eksil. De er barn av tidstyranniet og sivilisasjonens konstante støy. Steinen synes egentlig sauene er litt enklere å forholde seg til. Selv er den glad for at den aldri mottok livets gave, og nyter en hvilende tilværelse. Den husker sine yngre dager da den ble transportert under den enorme vekten av en isbre. Til slutt maktet ikke isen å bære steinen lenger, så derfor havnet den akkurat her. En bombe kan sprenge steinen i tusen biter, men massen vil ikke forsvinne. Atomenes forunderlige uopphørlighet.
Så var det tid for frokost: Havregrynsgrøt.
I dag tidlig, før mine tre fantastiske turkamerater våknet, nøt jeg morgensolen sammen med to middelaldrende kvinner. Jeg skrev et lite maleri av øyeblikket. Denne teksten er nok så lite spennende at den vipper på grensen til det kjedsommelige, men den gir i alle fall et glimt av en annerledes og fredelig tilværelse. Du finner den om du kjører til Hunnedalen og vandrer noen timer ut og opp.
Solen kysser meg på all utildekket hud. Jeg sitter på 900 m.o.h., så ildkulen er litt nærmere meg her enn det den er til vanlig. Hadde jeg hatt evnen til å stå på hodet, og samtidig sett på vannet, ville jeg ha hatt problemer med å forstå at det overflaten reflekterer ikke er virkelige fjell. Himmelen bærer noen ytterst få og vage antydninger på at vann fordamper. Grå og grønne kjempesteiner ser ut som om de er klippet ut og limet inn på blå bakgrunn.
Små dotter danser opp og ned i flokk. De vet ikke hvor de skal, og lar seg rive med av begeistringen over en ny dag med løfter om friskt menneskeblod. En fugl fremmer sin egen tone med heroisk utholdenhet. For øyeblikket er det ingen som fyller den ut i harmoni. Elven buldrer ustanselig. Stillingsenergi forvandles i fritt fall. Kraften brukes til kunstnerisk utfoldelse. Steiner slipes og lydbølger svinges.
Mennesker uten felles historie samles, som et resultat av flere usannsynlige innskytelser, i små, røde hytter. De hilser, smiler og ønsker hverandre godmorgen. De deler utedo. Dette må være løsningen på verdens problemer.
Steinen foran meg har sluttet å bli overrasket, men gleder seg over å observere livets utfoldelse hos mennesker som har sendt seg selv ut i eksil. De er barn av tidstyranniet og sivilisasjonens konstante støy. Steinen synes egentlig sauene er litt enklere å forholde seg til. Selv er den glad for at den aldri mottok livets gave, og nyter en hvilende tilværelse. Den husker sine yngre dager da den ble transportert under den enorme vekten av en isbre. Til slutt maktet ikke isen å bære steinen lenger, så derfor havnet den akkurat her. En bombe kan sprenge steinen i tusen biter, men massen vil ikke forsvinne. Atomenes forunderlige uopphørlighet.
Så var det tid for frokost: Havregrynsgrøt.
Kommentarer