Klage til systemet

Eg er studentrepresentant i insituttstyret ved Institutt for nordiske og lingvistiske studium (ILN). I eit av sakspapira til førre møte, kunne eg lesa følgjande (mine uthevinger):

"Instituttstyret vedtok i 2010 en handlingsplan for å bedre instituttets økonomiske situasjon. I henhold til denne har det blitt strammet inn på valgfriheten i studietilbudene ved å redusere antall undervisningsemner til et minimum. Det arbeides med studiekvaliteten for å få flere studenter gjennom på normert tid og redusere frafallsprosenten, i tillegg til målrettede tiltak for å øke studentrekrutteringen.

Antall timer undervisning som gis pr. emne og evalueringsformer har også blitt gjennomgått og redusert. Disse tiltakene vil redusere behovet for timelærere og derigjennom kostnadene. Samtidig har tiltakene som siktemål å få opp gjennomføringshastighet og redusere frafall hos studentene som følge av mer strømlinjeformete studietilbud. Tiltakene vil på sikt bidra til å frigjøre ressurser som kan brukes på andre inntektsgivende aktiviteter (salg av tid til eksterne forskningsprosjekter, mer tid til forskning etc.) "

Som studentrepresentant kan eg ikkje seia meg nøgd med dette. Men eg trur ikkje det er rett å retta misnøya mot ILN, og difor sa eg heller ingenting om dette på møtet. Instituttet går med økonomisk underskot, og ingen av andleta på instittstyretmøtet ser ut til å gjera desse prioriteringane med glede.

Om eg forstår det rett, er det primært to ting eit fattig institutt kan gjera for å få bukt med pengeproblema. Det eine er å få flest mogleg studentar til å fullføra på normert tid, det andre å få dei vitskapleg tilsette til å driva forsking knytt til eksterne aktørar.

Her er eit system som tvingar instituttet til å "frigjera ressursar" som opphavleg var gjevne til studentane. Dei vitskapleg tilsette kan ikkje sløsa bort tida på undervisning, dei må ut i verda og tena pengar. Det er absurd å argumentera for at færre undervisningstimar, emne og evalueringsformer kjem til å forhindra fråfall og treig progresjon blant studentane. Studentane treng mykje undervisning for å koma i mål med gradane sine.
 

Korleis går samarbeidet mellom forskarar og eksterne aktørar føre seg? Dette veit eg lite om, men eg fryktar at den akademiske fridomen er truga av at dei vitskapleg tilsette er avhengige av ekstern støtte. Eg synest det høyrest ut som eit risikabelt prosjekt å legga utforskinga av språket, litteraturen og historia vår i hender som ikkje lev i denne fridomen.

ILN sine fagfelt høyrer til i kategorien humanstisk forsking. For dei som liker å tenkja på nytte og målbare resultat, har me ein god del å tilby. Og eg har ei kjensle av at det er slik dei eksterne aktørane liker. Men når det gjeld humaniora, må ein ha to tankar i hovudet på same tid, for humaniora er meir enn nytte. Humamiora utforskar kulturen vår, ikkje fordi me dette er noko ein kan tena seg rik på, men fordi menneska treng å kjenna seg sjølve. Menneska kan ikkje ta seg råd til vera uvitande om sin eigen kultur. Me kan ikkje risikera å redusera den akademiske fridomen så mykje at denne utforskinga stansar opp.

Kvar skal eg så gå med klagen min over tilstanden til tinga? Eg trur eg må velja meg sjølve systemet som syndebukk. Systemet er ein vanskeleg diskusjonspartnar, og sjansen er stor for at eg vert ståande att med eit etos som seier at eg er ein idealistisk og litt naiv student. Men nokon må ta på seg oppgåva det er å fremma ideala, for elles gløymer folk at dei eksisterer, og at dei er moglege å strekka seg etter. Kven gjer det betre enn studenten som framleis ikkje er inflitrert i systemet?