Frk. K er for lite konkret
Frk. K: Sidan verdsveven har gjeve eg eit høve til å ytra meg fritt og grenselaust, vil eg nytta det til å påpeika at
EIT SYSTEM SOM HAR VEKST SOM EINASTE MANTRA, ER NØYDD TIL Å KOLLAPSA PÅ EI AVGRENSA JORD.
Motrøyst: Men kjære, søte deg! Sjå på alle dei fine tinga våre! Sjå på all maten me klarer å produsera! Sjå på alle sjukdomane me kan kurera! Sjå på alle bygningane me kan bygga! Sjå på.... (fyll ut sjølve i detuendelege.)
Frk. K: Sa eg at alle fruktene av systemet er vonde?
Motrøyst: Nei.
Frk. K: Så slutt å fylla munnen min med stråmenn.
Motrøyst: Du er altså kommunist.
Frk. K: Nei.
Motrøyst: Korleis er det då du vil organisera samfunnet?
Frk. K: Annleis.
Motrøyst: Har du ingen konkrete alternativ? Då kan eg ikkje ta kritikken din på alvor.
Frk. K: Kvifor ikkje?
Motrøyst: Eg lyttar ikkje til kritikk som ikkje er konkret og løysingsorientert. Det som ikkje er løysingsorientert, er destruktivt. Kvifor skulle eg bruka tida mi på slikt? Det hindrar produktivtet.
Frk. K: Kva om nokon problem rett og slett er abstrakte? Finst dei ikkje då?
Motrøyst: Berre i hovuda til dei som vel å fokusera på dei. Eg vel eit konkret, konstruktivt og løysingsfokusert fokus.
Frk. K: Eg er frekk og dum nok til å ytra meg før eg er komen opp med eit komplett, alternativt samfunnssystem. For eg trur nemleg ikkje at eg er kapabel til slikt. Eit nytt system skapar me saman. Og inntil me står saman, vil eg halda fram med å peika og peika og peika på det sjølvlysande paradokset: Kravet om uendeleg vekst basert på endelege ressursar.
EIT SYSTEM SOM HAR VEKST SOM EINASTE MANTRA, ER NØYDD TIL Å KOLLAPSA PÅ EI AVGRENSA JORD.
Motrøyst: Men kjære, søte deg! Sjå på alle dei fine tinga våre! Sjå på all maten me klarer å produsera! Sjå på alle sjukdomane me kan kurera! Sjå på alle bygningane me kan bygga! Sjå på.... (fyll ut sjølve i det
Frk. K: Sa eg at alle fruktene av systemet er vonde?
Motrøyst: Nei.
Frk. K: Så slutt å fylla munnen min med stråmenn.
Motrøyst: Du er altså kommunist.
Frk. K: Nei.
Motrøyst: Korleis er det då du vil organisera samfunnet?
Frk. K: Annleis.
Motrøyst: Har du ingen konkrete alternativ? Då kan eg ikkje ta kritikken din på alvor.
Frk. K: Kvifor ikkje?
Motrøyst: Eg lyttar ikkje til kritikk som ikkje er konkret og løysingsorientert. Det som ikkje er løysingsorientert, er destruktivt. Kvifor skulle eg bruka tida mi på slikt? Det hindrar produktivtet.
Frk. K: Kva om nokon problem rett og slett er abstrakte? Finst dei ikkje då?
Motrøyst: Berre i hovuda til dei som vel å fokusera på dei. Eg vel eit konkret, konstruktivt og løysingsfokusert fokus.
Frk. K: Eg er frekk og dum nok til å ytra meg før eg er komen opp med eit komplett, alternativt samfunnssystem. For eg trur nemleg ikkje at eg er kapabel til slikt. Eit nytt system skapar me saman. Og inntil me står saman, vil eg halda fram med å peika og peika og peika på det sjølvlysande paradokset: Kravet om uendeleg vekst basert på endelege ressursar.
Kommentarer
Du er ikke kommunist, men: "Eit nytt system skapar me saman. Og inntil me står saman..."
Kommunisme ER å skape et system "saman", fra latin, 'felles'. Kven snakkar om sjølvlysande paradoks? Som du sier, systemdannelse bør vi overlate til de rike, mektige og velutdannede,de vet best. De fleste av oss, de fattige, avmektige og dumme vet ikke hva vi snakker om. Vi får heller finne på andre ting, mens de voksne finner ut av det. Selv er jeg snart ferdig med julehandelen allerede.
Ellers tiltredes Heddas heia.
Håper du har kjøpt meg noko fint.
Eg heier også på dykk. Lat oss heia i kor, så går det nok bra til slutt.
Derimot hører vi mye prat om fremmedordet 'demokrati' om dagen, og hva det er for noe rart. Nesten ingen snakker skikkelig om det, sier at det har mest med valg å gjøre, men det er faktisk ikke det mest vesentlige. Kanskje det har å gjøre med det du tok opp i "Frk. K er for lite konkret"; at vi egentlig ikke våger å ta inn over oss hva som er i ferd med å skje, for da må vi forandre på så mye. Det er slitsomt, tror mange, men det er egentlig veldig befriende. For det mest utopiske av alt, er at dette kan fortsette, alle 'vet' jo at det ikke går. Vi er i ferd med å gå tom for ting. Det er snart ikke mer sand igjen å lage betong av. Det er snart slutt på fosfat til matlagingen vår. Oljen er en kjent sak. Havet vårt er fullt av plast. Drikkevann blir stadig vanskeligere å få tak på.
Det løser seg ikke før vi tør å fortsette å lese når det blir ubehagelig, når tråden blir for lang og komplisert, eller så lenge vi nøyer oss med å heie litt på 'klimasaken', mot slutten av lunsjpraten. Dette er ikke noen 'sak' blant andre saker. De som bare står og heier er tilskuere.
Jeg frykter vi ikke lenger kan stole på at de vi har stemt fram vil løse ting for oss. Jeg håper vi kan klare å begynne med oss selv. Skru av lyden. Snakke med hverandre. Dra på ferie til Sverige. Kanskje det er fint nok der?
"Frk. K" er for lite konkret. Her er min liste over ting vi bør gjøre, jeg gir den gladelig fra meg, bruk den til hva dere vil. Jeg trenger den ikke lenger. Kristine blir glad hvis andre kommer med sin liste, men bare hvis den er teit nok til å komme med nye forslag. Våg å være dum og bruk enkle ord.
1) Se hverandre inn i øynene, ikke i skjermene, det er faktisk ikke der vi er. Si alt. Dere har lyst, men tror det ikke går an. Leser om folk som gjør det isteden. Begynn med de nærmeste, det er best. Så kan vi kanskje fri oss fra å tro at andre vil at vi skal være så flotte. Relativt ufrie folk velger relativt ufrie ledere. Slutt å stemme ved valg, helt til vi får velge mellom folk som vil være politikere. Kanskje det kommer på nyhetene, til og med. Da kan vi få demokrati på nytt, det hadde vært en fin grunnlovsjubileumspresang til oss selv. Det trenger vi, hvis vi skal klare å ta hensyn til alle sidene ved det uføret vi har kjøpt oss, så ikke halve jorda må legge ut på flukt. Da kan det bli krig. Her også.
Er vi klar over hvor skjørt dette samfunnet vårt er? Hvor lite som skal til?
Trærne har tatt poenget. Når de blir for høye, så dør de, ellers utarmes jordsmonnet, og da blir det ingen flere trær. Kanskje vi er for smarte til å innse det.
Vi vet ikke hvor vi skal begynne, sier vi, men glemmer at alt dette henger sammen, poenget er å begynne i det hele tatt. Hvor som helst. Det er heller ikke sikkert at det gjør så vondt. Jobb mindre, f.eks., høres ikke det deilig ut? Så får vi mindre penger å øke veksten med. Da skal dere se at 'politikerne' protesterer og vil forklare oss hvordan verden henger sammen. Men velferdssamfunnet forutsetter at vi har et samfunn. Vi må bare begynne et sted, et hvilket som helst sted. Så er det bare å fortsette.
Hedda, unnskyld at jeg var så streng. Jeg har ikke slått det opp, men jeg tror det betyr at jeg er lei meg for at jeg absolutt skulle drite deg ut, jeg dreit meg ut selv. Håper du tilgir meg, så vi kan bli venner igjen.
Ikke gjør ting så vanskelig. Vi må innrømme at vi har vært dumme, og si: Det er i det hele tatt veldig lett å redde jorda.
Bevis at du ikke er en robot
Kvar skal desse frie politikarane koma frå? Dei som ikkje får idealismen sin knebla av pragmatisme (med andre ord: av pengemakta)? Eg ser dei ikkje.
Lat oss sjå kvarandre inn i auga og starta.